– Vi må snakke om psykisk helse

Leserinnlegg i Askøyværingen. Først publisert i februar 2019

Psykiske lidelser er et samfunnsproblem – om lag halvparten av alle nordmenn har vært eller vil bli rammet gjennom livet. Psykiske lidelser er den største årsaken til uføre i Norge og står for om lag en fjerdedel av antall tapte årsverk. I tillegg skyldes rundt halvparten av frafallet fra videregående opplæring rusproblematikk eller psykiske vansker hos eleven eller i nære relasjoner.

Likevel er dette temaet svært tabubelagt, og ikke noe den vanlige person i gaten snakker høyt om. Selv om mediebransjen har gjort gjentatte forsøk for å gjøre psykiske lidelser mindre tabubelagt gjennom serier som «meg mot meg» og Else Kåss Furuseth sin bok «Else går til psykolog», har ikke det ført de største forskjeller hos privatpersoner.

Når det er såpass mange som sliter psykisk, hvorfor snakker vi ikke mer om det? Det burde ikke være slik at kvinner tar ut egenmeldingsdager på jobb grunnet omgangssyke, langt oftere enn hva som er normal hyppighet for omgangssyke, bare fordi de er redde for å fortelle arbeidsgiveren sin at de er deprimerte. Menn, som har tre ganger større sannsynlighet for selvmord, burde ikke føle at de må undergrave følelsene sine bare fordi de er menn, fordi de lever under inntrykket av at menn ikke gråter.

I dagens samfunn vil folk flest vise stor sympati dersom du har brukket en fot eller du har en kreftdiagnose. Psykiske vansker opptrer langt hyppigere enn kreftdiagnoser, men likevel vil ikke de få samme sympati – vi vet ikke helt hvordan vi skal håndtere det, noe som gjerne fører til én av to ting: At vi trekker oss unna eller så sier vi at vi er der dersom vedkommende vil snakke sammen, noe som gjerne er et like falskt tilbud som «vi må ta en kaffe en gang».

Psykiske lidelser er et såpass stort samfunnsproblem, og på dette stadiet nytter det ikke lengre å drive selvmordsforebyggende arbeid som å bygge gjerder på broer og kreve at alle skal oppsøke psykologer. Det er på tide at vi som privatpersoner tar fatt på det og begynner å snakke sammen. Det er ikke meningen at én person skal føle seg ekskludert fra samfunnet når en såpass stor andel av befolkningen sliter med det samme.

Vi bør bruke ordene våre og snakke sammen, ikke bare om været eller skoledagen, men også om følelsene våre. Det bør ikke være en selvfølge at svaret på «hvordan går det med deg?» skal være «bra», for vi er bare mennesker. Følelser varierer og dermed burde også det svaret kunne variere.

Psykologer, helsesykepleiere og annet skikket helsepersonell er selvsagt essensielt, men det er likevel nødvendig at venner, familie og andre kan snakke åpent om sin psykiske helse. Alle har en psykisk helse på lik linje med fysisk helse, og det burde ikke være slik at vi bare kan snakke om vår fysiske helse. Disse bør likestilles, og den beste måten å gjøre det på er ved å snakke sammen.

Vi bør bryte stillheten i denne stille epidemien og svare ærlig når noen spør om hvordan vi har det.